STEDET

Historisk sett er Lillehammer som by oppstått i krysningspunktet mellom to bevegelser: Den vertikale naturaksen handler om den ville bevegelsen av vann, tømmer, energi, reisen mellom fjellet og Mjøsa. Her løper minste motstands vei for vann, sten og alt som skal nedover gjennom tyngdekraften. Denne bevegelsen ned over kotene har en iboende rommelig og sanselig kraft, fordi en fysisk merker at en beveger seg nedover mot innsjøen. Den horisontale kulturaksen binder byen sammen på tvers av naturens korridorer. Kulturaksen er aksen menneskene beveger seg langs. Denne er mer organisert, strammere og mer presis. Bønder har bestandig reist i denne aksen inn til byen for å drive handel. Inntrykk fra verden kommer inn langs denne aksen fra resten av Norge og fra Europa. Byens rom dannes der disse to aksene møtes og smelter sammen. En kan dermed si at byen er oppstått i møtet mellom natur og kultur.

ARKITEKTONISK GREP

Selve museet, den nye kunsthallen og forløpet dit ned handler også om en sammensmeltning. Noe geologisk om masser og krefter som skyver på hverandre og blandes. Rester fra naturen som avleires på torget. Krystallene, eller isklumpene som står igjen på torget forteller både om smeltepunktet mellom naturen og kulturen oppe på torget, og om overgangen mellom overflate og det underjordiske. Kunst er nettopp sammensmeltningen mellom natur og kultur. Museets landskapsmalerier er et tydelig eksempel på natur som observeres og sanses – som tas opp i et menneske og tolkes – og formidles på lerretet som kultur. Slik sett er museet en meget sterk og fin funksjon som understreker torgets fortelling om sammensmeltning av natur og kultur, og landskapsmaleriene har vært en stor inspirasjon for prosjektet. Museet under jorden tenkes som en arkeologisk utgravning av en ukjent underverden, og de nye rommene oppstår som en serie av volumer i bevegelse, som finner sin plass i en ikke-ordnet struktur.